ET MENNESKE, ET KALL OG EI KAPPE.

Han la boka på krakken, strøk skalken av hodet og satte seg ned på trestolen. Karen pustet tungt og grep med høyre hand om flippskjegget. Nappet og sleit i det.

-       Gode Gud, stønnet han ut i det lille rommet.

-       Gode Gud.

                                                ***

Han hadde så mange tanker, gjøremål, så store vyer. Og her satt han og spekulerte på helt andre ting. På kvinnen sin tenkte han. Både natt og dag regjerte hun sinnet hans. Når det passet seg kom hun til han og når det ikke høvde seg var hun også der. Syndig og uredd. Som om alt var rett. Som om det skulle være sånn.

Hun vekket han, kalte og lokket på han og ikke minst uroet hun fremtidsplanene hans. Særlig nattestid rommesterte hun inni han.                                  

Men det var noe annet også. Noe han ikke fikk taket på. Når hun gikk fra han, blei hun tydeligere, vakrere, viktigere og enda mere fristende. Da ble den røslige, velutdannete, fremtidsrettete og bestemte mannen veik, liten og aleine.  

Petter for over ansiktet med neven si. Var som snarest nede på kappeflaket med den, og tok tak i hakeskjegget igjen.

Han måtte få bukt med uroen. Han kunne ikke tillate seg dette, han som skulle bli prest. Loven tillot ikke leiermål, verken for allmuen eller de høyere oppe i samfunnet.

Straffen var hard for sånt. Selv om de var forlovet var dette likestilt med hor. Utelukkelse fra prestestillinger, fra to til flere år. Kanskje oppnådde han aldri å bli sogneprest. Søknad om benådning. Og mest av alt skammen, både hans og hennes, og familiens fortvilelse.

Da hørte han latter. En rå, ekkel og kald latter. En kar som hånlo. Petter slo med knyttneven på armlenet. - Nei, brølte han ut i rommet. Nei, for både Gud og Satan.

                                                    ***

Plutselig sto hun der, Margrethe, fristerinnen. Omgitt av lys foran blyglassvinduet. Hun gikk i blått, gult, grønt og rødt. Vakker, ja nettopp; vakker som en altertavle. Hans altertavle.

Det gikk et gys gjennom han, gjennom hele mennesket. Han knep øynene igjen. Usikker på hva han ville se når han åpnet de igjen.

Uten vilje sto han der. Beredskapen i kroppen var borte. Motstanden han så sårt hadde samlet, var vekk.  - Kunne sånt være synd? De var jo skapt slik. Vårherre hadde lagd de sånn. Han hørte ikke engang etter den malmtunge røsten bortenfor alt.  Stemmen som advarte: - Det er nok nå Petter, du er tenkt til større oppgaver.

                                                    ***

I et eneste sprang var han fremme hos henne. Tok rundt og holdt hardt, lenge.

                                                   

Det gikk i døra.

-       Åh, Herre min Gud, sa en lav stemme. Mor Maren

bar seg høylytt, lukket døra forsiktig og forsvant.

Det var hustrig i rommet, men begjæret varmet de begge.   De forbudte følelsene var overjordiske – ja, nesten himmelske.

                                               ***

Etterpå la han seg på kne under kaskader av farger. Mens hun rettet på håret, på kjolen og ba h a n om tilgivelse.

Margrethes stemme hørtes svakt:

– Be for oss Petter, be for deg og for meg. Be for ungen vår. Han gråt stille og ba høyt. Nå gikk hun også ned på kne. Steingulvet var iskaldt mot den gloheite kroppen hennes. Hun skalv, angret og skammet seg. Lot det lange mørke håret dekke ansiktet. Kinnene var gråtvåte. Hun ynket seg. Det var både hans og hennes skyld, men hva med barnet?

Petter sto truende over henne. Der var den igjen, fortvilelsen, skammen. Han kalte kvinnen sin, raste mot henne: - Gå, vis deg aldri mere for meg, du falne kvinne.

Da hun med bøyd hode nærmet seg døren stønnet han ut i rommet: - Tilgi meg Margrethe, det er min skyld også.

Kom til meg i kveld, ved solnedgang?

Da hun var gått ble han sittende hodet i hendene. Lenge satt han slik. Så begynte han å nynne. Han nynnet og sang på det som skulle bli til salmen - Herre Gud, ditt dyre navn og ære.                                            

De begikk leiermål. De delte leie uten å være gift. I myndighetenes og også i allmuens øyne, var det nesten like syndig som hor. Men han mente da vitterlig at det skulle bli de to. De var forlovet. Nå var de imidlertid utskjemt over hele kirkesognet. Margrethe og hennes folk hadde det vondt, og nå hadde i tillegg Mor Maren sett de. Han var ikke vann verdt, verken i morens øyne, i allmuens øyne eller for Guds åsyn.

                                                   ***

Han hadde bedt med både bibel og svartebok i hand. Prestelærlingen/kapellanen tryglet sin skaper om forståelse, tilgivelse og hjelp. Han som refset andre for utukt, for leiermål, hor, hekseri og drap. Skulle ikke han klare seg bedre enn de laveste av de lave? Var han blitt gal? Hvor hardt skulle han egentlig prøves? Og nå var hun blitt barntung i tillegg. Han var i ferd med å miste anseelse blant sine likemenn, miste selvaktelsen, og verst var det - han holdt på å miste trua på Vårherre, og på seg selv. Ikke hjalp det å be heller. Men hvordan kunne man be om tilgivelse - og samtidig ville ha enda mere nærhet fra sin kvinne?

Hvordan skulle han kunne skrive bibelvers, salmer og forklaringer til katekisme og bibelhistorie etter dette?

Petter sa ved flere anledninger; at han bodde, levde og virket ved verdens ende, og nå følte han seg temmelig alene der.                                       

Han som var kjent for å kunne overbevise hodet og røre ved hjertet hos folk. Han som hadde lært prekekunsten og gjort bibelstudier. Han kunne lese og skrive på dansk, latin, hebraisk. Alt var bortkastet på grunn av adferden hans. Hvordan kunne han nå inn til andres tanker, vilje og følelser?

Hvordan kunne han tale til rette andre mennesker etter dette? Kunne noen gå i skriftestolen, stole på og betro seg til en sånn øvrighetsperson? Hvis han i det hele tatt fikk bli prest.

                                                ***

Likevel de to, Margrethe og han fikk en velskapt og vakker sønn. De priste Vårherre for dette underet og for at de fikk være i lag om gutten. De ba om Guds nåde for sin lille familie. Etter dette giftet de seg.

                                               ***

Petter gjorde opp for seg, ble tilsatt som huskapellan først, så prest og deretter sogneprest. Han kunne titulere seg som Herr Petter.

Etter tunge, dystre tider og tanker, fikk Petter mere ro over seg. Kunne det kanskje være slik at nettopp en fallen mann, et angrende menneske, en utskjemt teolog, kunne nå bedre inn til og kjenne igjen det som sved aller mest hos sognebarnene?

Kanskje kunne han være noe for sine likemenn, han som hadde sviktet Vårherre og sine? Kanskje kunne han forstå andre mennesker bedre etter sitt eget fall?

Kunne han snu sin egen elendighet til noe bedre både for seg selv og andre?  Kanskje det var Guds mening?

Det måtte være slik. Det måtte være for å vekke hans forståelse av andres fortvilelse. Kanskje ville det med tiden gjøre han til en bedre, mildere og rettferdigere prest, en mere lydhør sjelesørger. Men det var en hard utdannelse, forhåpentlig ikke forgjeves, likevel..

 

Fallet førte med seg mye. Petter var ikke lenger oppfarende, men mere tålmodig, ettergiven og forståelsesfull. Han bar ikke kalotten like rakrygget som før. Noen sa at han var blitt ydmyk av tuktelsene fra levd liv. Ydmyk overfor sitt folk. Han verdsatte og respekterte Margrethe sin hustru, Mor Maren og andre kvinner, høyere enn før. Han talte bønder og fiskere sin sak, og passet seg vel for å være den store dommer på jord. Den oppgaven overlot han til Vårherre.

 

Han appellerte oftest til fornuft og vilje hos sine undersåtter. Noe som gjorde seg gjeldende både i undervisning, trøst, forklaring, formaning, lovsang, takk og bønn.

 

 

 

Kanskje fant folket seg bedre til rette i kirkebenkene etter at presten hadde vist seg som en ansvarlig mann, far, og at han også var et menneske, et ekte menneske.

Kanskje kom han nærmere Vårherre da han selv ble mindre prektig. Han ble i alle fall ikke mindre som prest og dikter av å kjenne på likeverdet med andre.

                                                    ***

Han hadde tedd seg som de laveste av de lave. Han hadde sonet sin straff. De hadde sonet begge, han og Margrethe.

De mistet sønnen sin, kjærlighetsbarnet, mens gutten studerte.

Ved Guds hjelp hadde de klart seg, og Herr Petter var blitt kalt til sogneprest, som var hans mål. Han fortjente å bli kalt Herr Petter. Han var dikterpresten som bodde i Nord, en landsdel som han gjorde det han maktet for å forlenge.

Med godt tak om sitt grånende flippskjegg satt Herr Petter nå ved Verdens ende, og sang sin egen salme: - Herre Gud ditt dyre navn og ære.

                                                    ***

Copyright: Sølvi Ytterstad